Drifter

Jeg har blitt kvalt i mellom vanskelige kvister som holder meg fanget.
Jeg så det kommer og så det sakte binde meg opp,
hver svak forståelse voksende stive som hver prickle sprute ut mitt blod.

Jeg har vært klar over bredden slike smerter ville nå
men selv om det ikke er forberedt, jeg gikk på,
tenker at jeg ville overvinne selv den mest død inviterer tortur, med bare et ekko av din mykeste hviske;
selv med skyggen av hendene tilby meg den kaldeste touch fra lengst av avstanden.

Jeg pierca mine øyne og gikk videre som ønsker å kaste hvert øye til blindhet,
så ingen ville ta vare,
Ingen vil bry å betale selv et raskt blikk
på elver av flom kontinuerlig å gi fødsel til min uendelig lykke.

Endeløse, så jeg tenkte, men nå er langsomt blir trukket til sin grav,
og for meg, jeg er nå men en drifter, flytende livløs på elvene som nå gjøres lysere opp med tårer.
Sin mørk rød farge, sakte falmende til utallige drops som hadde falt ned,

fra sår kilden som ville heller ønsker å dø,

enn være i live uten sin levetid.