Min sjel laments… mourns.
Inni meg er et sniveling menneske
Andpusten, gasping, skremt
Redd jeg kan drukne i mitt eget havet.
Hjertet mitt er plaget... det ville scream…
Skrike høyt alt jeg hører er en øredøvende stillhet.
Jeg kan ikke stoppe den verke, jeg kan ikke endre skjebne.
Kan ikke avslutte hva ikke har startet ennå.
Kan ikke la gå av hva jeg egentlig aldri hadde.
Andpusten fortsatt, som mitt hjerte bein' revet fra hverandre.
Viddene hvis jeg stay, jeg skal stikke av.
Min eksistens ville ikke være det samme...
Men i morgen vil være diversed;
Og veier vil aldri krysse.
Min sjel laments, bewails…
Tårer vil fortsette å falle fra min trøtte øyne
Som jeg la denne følelsen bak
Jeg ber guddommelighet sende meg fred.
Min sjel fortsatt laments….
Jeg lurer på når vil det slutte
No comments:
Post a Comment